Please don't make me do this.

Jeg nekter å begynne å grine. Jeg nekter.

Noen mennesker lærer aldri. Selv om man skulle tro at det er sånn verden funker. Men tydeligvis ikke (Vår utrolige verden er jo faktisk egentlig det beste eksemplet på det, når jeg tenker meg om).

Jeg er en sånn person. Jeg har null selvdisiplin hvis det ikke gjelder noe jeg virkelig vil, og det vil si at jeg vet nøyaktig hva som kommer ut av det jeg setter meg til å gjøre. Eksamenslesning burde jo være noe som falt i den kategorien. Nei, ikke i følge min (foreløpige) tomme hjerne. Eksamenslesning kan bety så mangt. Det kan bety å få en utrolig bra karakter, en utrolig dårlig karakter, en kan stå og en kan ikke stå, en kan lese for mye eller for lite. Slik er valgene i min hjerne. Du skjønner, jeg har alltid, ALLTID, en plan B. Uansett. Om det betyr at jeg må senke målene mine, ta snarveier eller omveier, så har jeg alltid en plan b i bakhodet (det er nesten litt skummelt av og til).  Planen min for micro-eksamen på mandag har hatt veldig mange plan b'er:

Plan a: Lese rett etter mwe-eksamen som var onsdag
Plan b: Gå ut onsdag å feire siden jeg ikke hadde gjort noe spesielt gøy på en uke. I tillegg vil det inspirere meg til å jobbe videre på torsdag.
Plan c: Ikke jobbe torsdag siden onsdag ble litt heftig, heller pleie seg selv og legge en slag plan + organisere notater.
Plan d: Siden å legge slagplan kun tar et par minutter (det viste seg at det tok et par timer, jeg vet ikke hvordan) utsetter man det hele bare til fredag
Plan e: Kom forholdsvis litt i gang, så det måtte selvsagt feires med en øl eller to.
Plan f: vi kan vel alle gjette oss til hva som skjedde fredag kveld. Likevel, stå opp tidlig lørdag morgen og begynne da.
Plan g: Tidligere hendelser bør gi deg en viss peiling på hva som skjedde (eller ikke skjedde) lørdag morgen.
Plan h: Drikke kaffe utover lørdagsnatt/søndag/natt til mandag frem til eksamen mandag 9:30.

Så langt har jeg kommet nå, med et par panikkanfall liggende på vent.

For de som kjenner meg/leser bloggen min (antar at dette er de samme menneskene) så er ikke dette første gang. Paradokset er at selv om irritasjonen blir større og større for hver gang det skjer, blir jeg ikke noe bedre.

Hvis plan h ikke funker er plan i å ta den omgjen i september og plan j å bytte totalt.

Jeg burde ikke ha lov til å klage,  men akkurat nå så har jeg ikke annet å tilby enn stor (selv)medlidenhet for studenter i eksamensperioder.

Hilsen deres fortapte ikke-økonom