Go baby go baby go, don't upset the rhythm!

Helvetes uken er ferdig. Endelig. Matteeksamen tirsdag, innlevering av essay fredag. Høres ikke så ille ut sier du. Kanskje ikke hvis du begynner å tenke på det litt før, enn dagen før ja.

Ok, this is my story:
Fredag til søndag praktisk talt levde jeg på biblioteket. Jeg forstår ikke hvorfor de ikke har senger der. Det er jo åpent 24 timer i døgnet og har mer enn nok plass til et par-ti senger for dem som trenger en dupp. Mitt slagord for academic rep election til neste år kanskje? Håhå. Uansett, mattemattematte, bestående av derivasjon, (implicit, partial, total og whatever), d-d-der-derivasjon? Jeg vet ikke hva de forskjellige måtene betyr en gang. Integrasjon. Det motsatte av derivasjon ble jeg fortalt. Men jeg skjønte det ikke. Og så videre. Liten suksess. Været var ganske forferdelig og deprimerende også, og en eller annen gang på veien mellom biblioteket og rommet mitt må jeg ha blitt syk. For mandag måtte biblioteket klare seg uten meg. Aua i hodet og heftig hoste (igjen. This is getting old. Immunsystemet mitt må ha fått en knekk ved overgangen til England. Jeg forstår virkelig ikke dette...). Altså ingen øving den dagen.

1 times eksamen tirsdag. Det vil si, 20 minutter med febrilsk tenkning, rabling og massiv oppgitthet, 40 minutter med likegyldighet og stirring ut i luften. Ofte når du har hatt en prøve og føler at det kanskje ikke gikk helt rette veien går man ofte og klager over det i det kjedsommelige. I alle fall gjør jeg det. Men som oftest går det bedre enn man tror. Det som er utrooolig irriterende er at når man er sikker på at det ikke kommer til å gå bedre, type bombesikker, og INGEN kan få deg til å forandre mening, og folk fremdels sier: å, nei det gikk SIKKERT bedre enn du tror eller, nei nå må du slutte å være så negativ. (mitt motto:) JEG ER IKKE NEGATIV JEG ER BARE REALISTISK. Aaaarh. Jeg kan ikke beskrive den følelsen. Det er som å snakke til en vegg.

Dette sier jeg fordi sånn følte jeg det etter den prøven. Det jeg skrev på arket var egentlig bare omskriving av oppgave teksten. Hva gjør en funksjon homogen? HVORDAN I ALL VERDEN SKAL JEG VITE DET? eller HVORFOR I ALL VERDEN SKAL JEG RY MEG OM DET? Uansett, ferdig med det. Litt bitter på at jeg hadde brukt hele helgen + blit forkjøla for ingenting. Men jeg la det bak meg etter litt sutring. Ny oppgave: Essayskriving i Modern World Economy! Umiddelbar tanke: GØY! Alt som ikke er matte er gøy! Litt etterpå: K-j-e-d-e-l-i-g. Jeg vil ut.

Siden tirsdag ble en sutredag og jeg brukte tid på å finne ut hva jeg skal bytte til når jeg stryker i matte, fikk jeg ikke begynt før onsdag. Da hadde jo alle andre begynt for leeenge siden, så det var nesten ingen bøker igjen på biblioteket. Great. Stuck med shitty books og dårlig tid. At alt alltid skal ha dobbel straff...

Uansett, begynte vel kl 10 om kvelden, ferdig med første utkastet kl 4 torsdag morgen. Ganske imponert over meg selv. Problemet var at førsteutkastet var 1000 ord mer enn ordgrensen. det er helt sykt, ett ord utenfor grensen gjør at du ikke kan få mer enn 40 %, altså akkurat ståkarakter. Damn. Jeg endte opp på 1498 ord. Etter å ha trimmet fettet mer enn nødvendig. Teksten min gikk fra frodig og fyldig til beinrangel. Jeg liker det ikke. Hvordan kan man skrive om alternativer til free trade på 1500 ord?! Vi får vente å se om jeg har skjønt det eller ikke.

Sykdommen min nådde også nye høyder i løpet av disse dagene. Pga stress + for mye kaffe for sent på kvelden + dårlig samvittighet klarte jeg ikke å sove natt til torsdag. Ikke natt til i dag heller. Jeg regner med at dette i tillegg til konstant stirring på dataskjermen ga meg øyebetennelse. I begge øynene. Aua!! I dag ser jeg ut som en dårlig zombie fra en 80-talls skrekkfilm. Ikke morro. Jeg vet ikke om jeg følte meg verre eller bedre med solbriller på i regnet.

Ironisk dette her. Her hadde jeg gledet meg til en helg utenfor disse fire vegger, men det ser ikke sånn ut nå nei. Jaja, jeg har i alle fall en unnskyldning til ikke å gjøre skolearbeid.
Nå skal jeg i alle fall sove! (Utrolig at jeg ikke er trøtteren enn jeg er)

Og ja, jeg har fått enda et essay å skrive. Det stopper aldri, gjør det?

P.S.
http://www.youtube.com/watch?v=Gr6xdP2Eyp4

Elsker Shingai Shoniwa. Kuleste damen i UK i alle fall.

We’re just a million little gods causing rain storms, turning every good thing to rust.

Jeg føler jeg alltid kommer på å skrive blogg når jeg har mest å gjøre.
Det er også da jeg begynner å tenke på alle de kjekke tingene jeg kunne gjort isteden for å lese om international trade eller løse integraler og finne priselastisitet. For eksempel å gå på kino. Det har det blitt lite av denne høsten, det skal jeg si deg, men nå er det så mange filmer jeg har lyst til å se at jeg faktisk bare må ta meg tid.

Vi har blant annet The men who stare at goats med George Clooney, Ewan McGregor og Kevin Spacey. En genial samling av menn må jeg si. Og så er det A serious man. Og Paranormal Activity, som sikkert kommer til å skremme livsskiten ut av meg, men som jeg er veldig nyskjerrig på.

Til slutt, men ikke minst har vi Where the wild things are, som seriøst må være min yndlingstrailer for øyeblikket. Jeg tror jeg har sett den hundre ganger. Utrolig bra, med Wake up av Arcade Fire. Bedre blir det ikke. Og den kommer ikke til Bath før 11. desember! Å, denne traileren må dere faktisk bare se, jeg blir helt varm inni meg av den.


Denne er også fin:



Vet ikke når den kommer ut i Norge, men når den gjør det, SE DEN!

Ok, back to my beloved maths and my so called life. Vi skal tydeligvis ha masse stoff som vi ikke får snakket om i seminarene på eksamenen. Jeg hater virkelig han foreleseren. Han gir ikke ut noen form for løsninger på oppgavene, og da er du avhengig av å gå på hvert eneste seminar. I tillegg startet vi så sent på seminarene (fordi han sa at det ikke var noen vits i å begynne før. Hva i all verden?!), så nå får vi ikke gått igjennom det siste som selvfølgelig er det vanskeligste. Heldigvis, har prosenten blitt redusert fra 30 til 20, men det betyr jo at finals teller 80 %! Kanskje like greit siden jeg virkelig ikke føler langt fra sikker i faget akkurat nå.

Men, jeg fikk 70% bestått på academic writing assesmenten min, som jeg ikke engang ble ferdig med! Utrolig fornøyd! (70% vil si rundt en A).

I dag var jeg også på Kitchen rep meeting, et møte for alle representantene i hvert hus/flat på alle halls'ene på universitetet. Noe ufrivillig, men det var ingen andre som meldte seg, og så fikk vi gratis mat i tillegg til at min resident tutor virket litt desperat. Uansett, det var helt greit, fant ut at andre hus i Eastwood også hadde opplevd at housekeepers slår seg ned på kjøkkenet, og henger der i ca. 3 timer uten å gjøre noe. Som i grunn er litt merkelig. Og så var det en jente som forlangte at hun og de 10 andre hun bodde sammen med skulle få enda et kjøleskap, tillegg til de resterende tre. Unnskyld meg, men vi er 13 og vi har bare to.

Og Srishti er den søteste jeg vet om!
I dag gikk vi for å lese sammen på matten på biblioteket, og hun var oppriktig lei seg for ikke å ha hjulpet meg med statistikken. Søta, jeg hadde ikke spurt om hjelp en gang, selv om jeg sikkert burde. Hun bare; Å, unnskyld for at jeg ikke ringte deg for å høre hvordan det gikk. Smelt. Så nå har hun lovet å hjelpe meg med matten, som jeg er ever so grateful for!

Men nå må jeg stikke. Kos dere med trailerne. De gjør i alle fall mine dager bedre!

You give me your insanity, but I think it might be vanity.

Jeg hjerter tirsdager. Fri, ingen lectures, ingen seminarer. Bare fri.
Likevel må jeg nok ha litt studiedag (som halvveis ble ødelagt fordi jeg har sovet vekk halve dagen, men har man fri så har man fri), tenker å gjøre matte og litt research til finanskrise-essayet (som jeg fant ut er et essay om finanskriseR ikke kriseN. Damn). Og så skal jeg til sentrum å få ny mobil, og i kveld skal felix snakke for Amnesty-gruppen som jeg også vil få med meg. Konklusjon: So much to do, so little time, også på en fridag. Sukk.

I går hadde jeg min første eksamen, som egentlig ikke var en eksamen likevel, siden den kun teller om du gjør det bedre enn på finals. Noe jeg absolutt ikke gjorde. Det gikk veldig dårlig, men upside er at jeg tror jeg hadde fikset det om jeg hadde begynt å lese litt før. Vi får se, håper jeg står i alle fall.

Og så må jeg finne ut hvilket land(!?) jeg skal være i Camerons bursdag. Tema er nasjonaliteter. Jeg kunne jo kanskje vært Ghana, men har ikke kjolene her borte. What to do?

Nå er det bare fire uker (under!) til jeg tar juleferie. Gleder meg som en unge.

Tudelu!

Jeg hjerter også Frida Kahlo.

No more dancing queen & monogamy hypocrisy?

Min klumshet (jeg tror ikke det er et ord, men dere skjønner hva jeg mener lzm) har nådd nye høyder.
Hvordan er det mulig egentlig? Jeg faller, tryner, sklir, snubler og tråkker i små random hull i veien mer enn jeg orker å tenke på. Men jeg skader meg aldri. Til nå. På ondag som skulle være en knallkveld, og som forsåvidt var det også, var dagen jeg falt ned noen trappetrinn og forstuet ankelen min. Den er nå omtrent dobbelt så stor, og det ser ut som jeg har en stor kreftklump på siden av den (til dere som ikke liker kreftvitser, så sier jeg det bare fordi jeg har så jævlig vondt og synes utrolig synd på meg selv). Heldigvis var det mange som faktisk brydde seg og hjalp meg hjemover (taakk!). Da jeg våknet i går hadde jeg glemt alt og hoppet ut av sengen noe som endte i enda en trynings og litt skriking. Faen, det var det ja. Jeg oppdaget også at jeg har blåmerker både over, under og på rompen, type strekblåmerker, sikkert fra trappen. Pluss skrubbsår på hendene og kneet. Aua.

I mitt katastrofiske fall klarte jeg også på en eller annen måte å ta av batteriet på mobilen min, og da legge det igjen i Bristol, trodde jeg. Great! Så da satt jeg der, ganske så isolert uten føtter å gå på eller mobil å snakke i. Løsningen var (som alltid) Facebook. (I dag fant jeg mobilbatteriet, lett crush'et i jakkelommen, heldigvis. Så nå sitter jeg og ser på at det popper inn mld på mobilen. Akk.) Satt og ventet på at potensielle støttehjelpere skulle logge på. Aneeka ble mitt offer, og vi brukte vel en halvtime på å komme oss ut av Eastwood, med museskritt og hinking, en avstand som vanligvis tar tre minutter. Nevnte jeg at det var storm og regn og at jeg ikke fikk foten inn i skoen?
Heldigvis kom det en dame løpende etter oss og spurte om vi trengte hjelp, ja sa vi og så ringte damen security som skulle kjøre meg bort på medical centre't. Jippi tenkte vi. Aneeka måtte gå, og jeg hoppet (kravlet er kanskje et bedre ord) inn i bilen. Veldig grei security vakt (de er utrolig greie, faktisk. Hvem skulle tro det? Not me.), for da vi fant ut at det stygge medical centre ikke ville ta meg inn fordi jeg ikke var registrert (dumma) så kjørte han meg likegodt til emergency room i byen. Her fant jeg ut at det ikke var noe brudd som helst, bare en forstuing (hadde gjort en liten happy dance om det hadde vært mulig). Og så fikk jeg noen herlige smertestillende.
Da jeg endelig kom meg hjem, følte jeg meg veldig mye bedre, og bestemte meg for å gå på monogamy talken som jeg virkelig ikke ville gå glipp av. Sakte men sikkert tuslet jeg meg bort til 8West. Dette leder meg til andre del av dette blogginlegget, som skal handle om ja, monogami.

En eller annen person, "berømt"på universitetet for sine kontroversielle tanker om monogami og fantastisk argumentering, hadde et utrolig bra møte. Kort sagt mente han at monogami ikke er naturlig for mennesker, men at den eneste grunnen til at vi søker det er fordi slik er normen i samfunnet. Han sammenliknet det med det å være homofil, som inntil et par tiår siden var ulovlig og sett på som unaturlig, selv om vi i dag vet at i dyreriket er sex mellom to kjønn til for kos, mens heterofil dyreparing er bare paring - rett og slett for å føre slekten videre. Slik kan vi også referrere til dyreriket for monogami, at det er svært få dyr som har samme partner hele livet. Vi tror at monogami er noe som alltid har eksistert, men sannheten er at monogami kun er en noe rundt 150 år gammel tradisjon. Det vil si, for begge kjønn. Monogami har i alle tider blitt brukt for å holde kvinner i bånd.

Uansett, poengene hans var forbløffende og morsomme. Han selv hadde vært gift i 11 år (ironisk, men bare vent), der de 9 siste årene av forholdet hadde vært et åpent forhold. Han mener likevel at det er umulig å kun elske én person i en lang periode, og sammenliknet kjærlighet mellom to kjærester med kjærlighet vi har for våre barn. Man regner at uansett hvor mange barn du har, elsker du dem like mye. Hvorfor gjelder ikke dette for romantiske forhold? Han la ikke forskjell mellom et romantisk forhold og forholdet du har til din beste venn. Det er den samme greien, bortsett fra den romantiske delen av det, som i følge Anderson (ja nå husket jeg hva han het, Eric Anderson) fader vekk mer eller mindre etter tre måneder. Spørsmål fra publikum: "Men selv om man er i forhold med noen, så betyr ikke det at man forteller sin andre halvdel alt, det er forskjellen. Din beste venn kan du fortelle ting som du ikke akn fortelle kjæresten din." Godt poeng, svarer Anderson. "That's what I call cheating." Utrolig bra poeng. Det er jo i grunn det samme, å være utro fysisk eller psykisk. Hm.

Jeg skal ikke si at jeg er enig med han på alt, spesielt ikke når han snakka om prostitusjon. Da reagerte jeg litt. "Det er jo helt greit å betale for sex. Jeg gjør ikke det fordi jeg ikke trenger det, men innser at når jeg blir eldre må jeg kanskje gjøre det." Vi: "Hva med trafficking?!" Anderson:"Ja, det er selvsagt en kjedelig bieffekt, men rent teoretisk er sex bare en gode som man kan kjøpe." IKKE ENIG.
Protitusjon er IKKE det samme som å selge en fysis tjeneste, som for eksempel at du får noen til å vaske huset ditt. Det er salg av intimiteten, seksualiteten, følelsene dine og kjønnet ditt. Hvis vi ser bort fra trafficking og vold som uansett er en viktig del av bildet, er prostitusjon i seg selv vold mot mennesker (kvinner) og mangel på respekt.

Tilbake til monogami-tema, så har han forbløffende rett. Men jeg tror likevel ikke det vil passe for alle mennesker å være i et åpent forhold. Men det bør ikke være noe vi ser ned på. Selv om det kanskje ikke er så smart å starte et forhold med spørsmålet om et åpent forhold, bør fordommene mot det bekjempes. Monogami er faktisk ikke naturlig, men det kan være fint likevel.

I dag fikk jeg den gamle matteboken min som jeg så sårt har trengt, og er nå klar for en helg med statistikk og matte frem til prøven på mandag. Æsj. Men så har jeg jo en forstuet fot og det er full høststorm utenfor, så det er ikke så fristende å gå ut likevel. Mamma sendte også med den nye boken til Hege Duckert, så nå skal jeg gå og vaske klær, og lese om livene til Beauvoir, Blixen, Holiday og Kahlo. mmm.

Fred & Kjærleik.

PS! Bilder fra Bring a straight mate, før "ulykken":

Datarock?

Helle is my fabulous straight mate

"Oh I'm dancing with myself, I'm dancing with myself"

tsss.

Little garcon, little fille

I dag er det krystallnatten, og 20. års jubileet til berlinmurens fall. Det er også dagen da jeg ble ferdig med helvetes dritt courseworket og jeg lovet å skrive et innlegg dedikert til Hanna.

Hm, hva skal jeg skrive. Slike innlegg er ofte lettere nå de kommer naturlig, ikke når visse personer beordrer deg til det. Men det er jo Hanna, så jeg skal nok få til noe.

På rommet mitt har jeg kortet jeg fikk av deg til 18-årsdagen, det av den fine gamle damen. Du sa at det var sånn jeg kom til å se ut når jeg ble gammel, bortsett fra at jeg kom til å ligge på gulvet og rulle rundt av latter. Sikkert sant. Jeg lurer på hvordan du blir når du blir gammel. Du kommer i alle fall til å ha den beste granny-stilen ever. Det er jeg sikker på. Om du ikke kommer til å bo med Solveig og meg i et pepperkakehus på Shetland, så kommer jeg til å ta båten hver lørdag for å besøke deg. Spesielt for å høre på en av røverhistoriene dine, kanskje den da jeg liksom falt oppi bosspannet etter å ha gått på glassdøren i kantinen. As if. Men det er morsomt i alle fall. Du er morsom. Lystløgneren i deg gir meg glede, mer enn du tror. Jeg digger deg, you're my everything. (Jeg vet du digger dette, så jeg smører på). Men dette vet du jo. Du ville jo bare ha oppmerksomhet? Ja, og jeg vil gi det til deg, for du er verdt det.

Og når jeg bor i et pepperkakehus som sakte men sikkert spises opp kommer jeg til å ønske at du bodde der med oss, kanskje du gjør det. I så fall vet jeg at alderdommen min kommer til å bli en morsom, fantastisk og ikke minst en lykkelig en!

For baby, dette vet du jo, men du gjør meg lykkelig. Køben er langt unna, men vi klarer det for vi skal bli gamle sammen. Grått hår, du og jeg. (dette hørtes kanskje litt romantisk ut, men ikke dra det for langt)

Hanna I love you.

Du sa uten bilder, jeg sier med bilder. Det er forskjellen.

 Pepperkakedamer?

 

Stemningsrapport

And it's contagious.

Nå sitter jeg atter inne, lørdags kveld. Ikke at det er kveld enda, i alle fall ikke natt. Men jeg har ikke tenkt meg ut. Ikke tale om. Denne helgen er dedikert til min hatede bekjente, Microeconomics. Kanskje drar vi med oss Politics og Modern World Economy hvis ting blir litt kjedelig.

Gaaaaah. Jeg orker ikke mer. Deadline mandag, har ikke fullført én oppgave. Jeg skjønner ikke seks av dem, og det er åtte tilsammen. Og de jeg forsår hjalp Maria meg med. Litt lost? Kanskje. Fra nå av blir det mindre festing og mer jobbing. Gøy? Ikke helt. Turen til Birmingham må ofres, og jeg har allerede prøvd å glemme alt det kjekke som skjer denne helgen.

Det eneste som holder meg oppe er... Nei jeg vet ikke. Kaffe kanskje?
Vel, jeg må innrømme at jeg fant en liten glede i at det på Vaselinboksen min (som jeg kjøpte i N-G-land) står MADE IN NORWAY. Jeg ante ikke at vaselin kom fra Norge. Eller er det noe alle vet utenom meg? Er jeg dum nå? (Ifølge den teite oppgaven er jeg dum, så det kan godt stemme.) Åe. Jeg vil hjem. Gleder meg. Kun seks uker igjen nå! NEI! Fem! Er jeg heldig eller hva!?
          
 To do list for de som er interessert (altså bare meg)
- Micro Coursework til mandag
- Analyseessay om finanskrisen til fredag (tror jeg)
- Lese 3 kapitler i Politics
- Lese NOE i Modern World Economy
- Statistics prøve (teller 30 %) mandag om en uke
- Matteprøve (teller 30 %) om to uker
-Essay i Politics til 18. desember (den gidder jeg ikke å ta nå uansett)

På torsdag gikk det et lys opp for meg. Leselyset
(håhå, tørr humor), altså at nå MÅÅ jeg faktisk begynne å gjøre noe.
Hadde nemlig politikkseminar, med et case study som (i følge en eller annen) var liknende til Nord-Irland konflikten. Jeg, hadde selvsagt ikke fulgt med, så trodde det var to sider langt. Et kvarter før seminaret tenkte jeg at jeg skulle lese det. Caset var 17 sider. Æsj tenkte jeg, da skipper vi det. Men det gikk jo ikke kom jeg på da jeg akkurat hadde lagt meg under dyna for å sove litt (lider av noe omvendt insomnia greier), det er jo compulsory (hadde jeg skippet det måtte jeg ha tatt det en annen gang, og det gidder jeg ikke). Så jeg tenker, jaja, hvorfor ikke. Kan jo bare sitte i et hjørne og late som jeg er enig. Dårlig plan. Vanligvis er vi ganske mange i klassen, i dag var vi ganske få (de hadde sikekrt trodd det var på to sider de også). Ble satt på gruppe med 2 gutter og tre andre jenter. Alle hadde lest, så følte meg allerede ganske dum. Likevel var det bare de to guttene som diskuterte, og de andre jentene holdt godt kjeft. Ble litt irritert for at de bare skulle la guttene snakke (jeg hadde jo faktisk ikke lest, så ante virkelig ikke hva vi snakket om). Så jeg tenkte, jaja jeg kan jo sikkert komme med noe fornuftig. Enda dårligere plan. Begynte å snakke, og etter litt nøling følte jeg virkelig at dette gikk bra. Det var før jeg så etter på de andre og følte visse tvilsomme blikk mot meg. Ok, kanskje det ikke var helt riktig. Så lot jeg guttene fortsette å snakke for seg selv. Feminisme på sitt verste.

Jeg er glad for at neste seminar ikke er før om tre uker. Da håper jeg at de har glemt hvem jeg er. Uansett skal jeg så sykt vise dem. Tema er revolusjoner. Oh yeah.

Jeg liker ikke å si at jeg har fritidsprobleme når jeg har hauger av ting å gjøre, men jo. Her er resultatet av mitt fantastisk funn:




Vaseline makes me happy...

 ...men...







 ...nå vil jeg vekk fra microhelvetet!





Men nå må jeg tilbake og i alle fall late som om jeg jobber med micro. Surt smilefjes.

Poster of a girl.

Når jeg prøver å gjøre skolearbeid og ikke får det til blir jeg merkelig rebelsk.

Da begynner jeg å tenke på alle de flotte damene der ute, som Eva Fjeldstad som kuppet missekåringen i 1978. Hvorfor gjør vi ikke slikt lengre?

Demo fra Trondheim, 1978

Og så går jeg inn på weheartit og finner fine bilder som inspirerer meg enda mindre til å tenke på matte og økonomi, men som gir meg lyst til å være aktiv feminist igjen i et mindre konservativt landskap. Savn.

Men så tenker jeg, nok depression, I want candy

Yes I do.

I'm just a sweet transvestite from Transexual, Transylvania.

Dette innlegget skal ikke (bare) handle om meg og mitt "fantastiske" liv i Bath. I dag går vi fra halvveis patetisk moteblogg til halvveis patetisk politisk blogg. Tenkte jeg skulle skrive litt om transseksualitet siden det er Trans-uke og Elliot virkelig fullbyrdet det ved å gå kledd som Magenta fra The Rocky Horror Picture Show på Halloween-festen i går.

Først, litt raske fakta. Vi kan dele T'en i LGBT (Lesbian, Gay, Bisexual and Trans) i tre, transseksuell, transkjønnet og transvestitt. En transkjønnet person er en mann eller kvinne som føler at de er født i feil kropp, en transseksuell er en transkjønnet person som går igjennom selve overgangen med hormoner og kjønnsoperasjoner for å forandre kjønn. Transvestitt er en mann eller kvinne som kler seg i hva samfunnet setter som standard kleskoder for det motsatte kjønn.

Dette er et ganske sårt tema, og vanskelig å snakke om fordi det er såpass personlig, at i alle fall jeg er redd for å fornærme noen ved å si noe feil, eller å generalisere for mye. Dette kommer av at det er alt for lite fokus på dette temaet i dag, og det er lett å glemme eller se bort fra transene i det skeive miljøet.

Personlig har jeg et veldig åpent forhold til kjønn. Her må vi skille mellom biologisk og sosialt kjønn. Dette kan være vanskelig hvis du ikke har vært inne på tanken før, spesielt fordi vi på norsk ikke har to separate ord for biologisk og sosialt kjønn som f.eks. på engelsk; sex og gender. Jeg tror ikke at vi bare kun har to sosiale kjønn, parallelle med de biologiske, men at det finnes et spekter der vi plasserer oss selv nærmere eller lengre fra ytterkantene som er de stereotypiske kjønnsrollene av menn og kvinner.

Slik jeg tenker, er det rollene i samfunnet som skaper behovet noen har for å identifisere seg som transkjønnet eller transvestitt i det hele tatt. Selv om mange nekter for det, ser vi stadig kjønnsrollene igjen i dagens samfunn, i media, barneoppdragelse, arbeidsmarkedet, bare se på hvordan gutter og jenter kler og oppfører seg forskjellig. I et samfunn fritt fra kjønnsroller ville det ikke være noe behov for termen transkjønnethet, fordi vi alle ville vært det. Se for deg et samfunn der seksualitet og kjønnsidentitet er flytende, hvor vi alle er individer, uavhengig av kjønn. Et samfunn hvor biologiske menn kan gå i blomsterkjole og det ikke kreves av jenter å barbere beina.

I et slikt samfunn, et såkalt kjønnsanarki, ville det vært mye enklere å være seg selv, og slippe å konstant bli minnet på hvilket kjønn du er, og hvordan du bør oppføre deg utifra det.

Er du enig/uenig? Jeg synes dette er kjempeinteressant, så bare kom med innspill. Skal prøve å gjøre bloggen litt mer politisk etterhvert, dette var en liten pilot.

Så, over til i går, Halloween-party på Wonky! Utrolig kjekt! Elliot, Jourdan, Laura og jeg dro sammen utover, men vi klarte selvfølgelig å ta toget for langt, så vi måtte gå av in the middle of nowhere og vente på neste tog tilbake, haha. Da vi endelig kom til Bristol dro vi innom The Apple, en cider-båt-bar. Ja det finnes faktisk. Her møtte vi opp med Bath Spa, Bristol Uni og UWE før vi dro til Wonkey som basically er et stort varehus med to etasjer hvor det spilles forskjellig musikk. Digget stempelet de hadde; "Wonky made me gay." Jeg hadde det utrolig kjekt, selv om jeg ikke husker så alt for mye. Og dumme meg, jeg fikk ikke tatt så veldig mange bilder, utenom av Elliot som seriøst forelsket seg helt i seg selv og tvang meg til å ta sånn hundre bilder av han. Fair enough, kostymet hans er i alle fall noe jeg kommer til å huske. Ta en titt under: