Lullaby

Da jeg kom hjem fra skolen i dag føltes det ut som om hjernen min holdt på å kreppere, beina mine var gele og jeg klarte så vidt å puste. Var helt utrolig trøtt etter timer fra kl 8 med alt for lit søvn fra natten før, så jeg bestemte meg for å ta en power-nap på 20 min, som ble til tre timer. På de tre timene hadde jeg den sykeste drømmen noen sinne.

Jeg drømte at jeg dro hjem fra Bath, og pappa hentet meg på flyplassen. Christiane var der også, og vi hadde avtalt at hun skulle bo hos meg noen dager. På vei hjem sier pappa at vi egentlig skal i et familieselvskap med hele pappa sin familie. jeg sier at det kan jeg nok ikke, fordi Christiane er der. På en eller annen måte forlater vi Christiane et eller annet sted ved nesttun, og drar til familiefesten. Der var det en liste over alle i familien og når de var forventet å komme (vår familie er så travel, at det sikkert kunne skjedd i virkeligheten), altså måtte jeg vente til alle hadde kommet. Jeg var sykt stresset over tiden og Christiane, og plutselig hadde jeg lagt meg på en benk og begynt å gråte. Så våknet jeg, stjal bilnøklene til pappa og kjørte hjem (tenkte ikke på å hente Christiane på veien nei..).

Da jeg kom opp på rommet mitt var veldig rotete, så jeg tenkte jeg burde rydde det før jeg hentet Christiane (!?). Mens jeg rydder, hører jeg masse bråk utenfor. Jeg ser ut vinduet, og neimen er det ikke kommet et nytt hus rett ved siden av vårt. På taket er det tydeligvis full fest, og jeg blir ganske irritert for de bråker sånn. Åpner vinduet og spør hva og hvem, og de sier at de akkurat har flyttet inn i det nye huset (som forresten har en blek, blå-gusjegrønn farge) og har innflytningsfest. De kan allerede navnet mitt, noe jeg ikke tenker helt over med det første.

Jeg lukker igjen vinduet for å prøve å stenge lyden ute, men akkurat da jeg skal til å låse det, blir det revet opp av to av mennene på taket. Jeg legger plutselig merke til at alle sammen har mystisk, grå hud, og jeg vet ikke om det er fordi de er badet i støv eller om de bare er sånn. Alle er kledd i type Eva- og Adam-kostyme, med visne blader, og greiner i håret. Disse to mennene hopper inn vinduet og går mot meg med litt psyco-killer-blikk. Plutselig er vinduene på rommet mitt omringet av alle menneskene på taket (jeg hadde ganske mange vinduer på rommet mitt i drømmen, så det var ganske skummelt), og mens en vivelvind bringer inn løv og stein begynner de å gaule vilt. Jeg blir ganske redd, og sier at det hadde vært koselig med besøk, men at jeg nok må gå å hente venninnen min som nå har ventet i flere timer in the middle of Nowhere. Men neida, så langt kommer jeg ikke, og det er som om jeg blir innestengt innestengt på rommet, døren forsvinner. De går rundt og roter i skuffene mine, ruller seg i sengetøyet mitt, prøver på klærne mine, hiver ut dataen min, knuser lampen, og ja, det tar ganske av. Jeg blir mer og mer stresset, og etter det som føltes som timesvis av terror, der jeg kommer på mer og mer jeg må få gjort, er de endelig på vei til å gå. Men først må alle sammen holde meg i hånden på en og samme gang. (det var sånn 20 stk, så jeg skjønner ikke helt logikken bak det, men men). I dette øyeblikket skjønner jeg at vi egentlig har blitt ganske så gode venner etter alle disse timene, og nå vil jeg ikke at de skal dra. Men det er ingen vei tilbake, og vips så forsvinner de ut vinduet og jeg spretter opp av sengen helt anpusten og ikke det minste uthvilt.

Herregud. Det føltes helt utrolig virkelig. Det verste er at jeg faktisk skjønner poenget med drømmen. De siste dagene har jeg vært ganske stresset fordi jeg virkelig ikke klarer å sette meg ned å få gjort det jeg faktisk er nødt til å gjøre. I dag hadde jeg tenkt å gjøre alt før jeg skulle ut i kveld, men så sovnet jeg jo og fikk ikke gjort noe som helst likevel (derfor bruker jeg tid på et blogginnlegg...!). Skummelt. Men det blir vel bra så lenge jeg slutter å stresse. Eller, slutter å stresse inni meg. Jeg tror det er greien. Jeg er helt avslappet utenpå, men inni meg herjer et indre kaos av plikter og tanker. Jeg håper drømmen tok med seg litt av det, siden jeg faktisk ble venner med disse menneskene/vesnene til slutt.

Etter den dramatiske drømmen, går jeg ned på kjøkkenet og treffer på Jaslene. På en eller annen måte kommer vi innpå spøkelser og det at det har skjedd så mange dødsfall på campus (Eastwood, faktisk! Altså der jeg bor). Jeg visste om tre selvmordstilfeller fra tidligere som jeg kanskje har skrevet om her. Men hun forteller om flere dødsfall som jeg ikke hadde hørt om, blant annet en mann som døde under byggingen av Woodland (det nyeste studentboligkomplekset) og en student som døde i Eastwood 33. Det rare er at det finnes ikke noe Eastwood 33 lenger...

Tania kommer inn og blir med i samtalen som blir skumlere og skumlere. Hun forteller at hver kveld kl 12 hører hun banking fra den ene siden av veggen, og som holder på i nøyaktig fem minutter hver gang. Hun forteller også om at hun har hørt at det er flere hus i Eastwood som er hjemsøkte.
Skummelt!

Egentlig synes jeg det er litt gøy, men tenker at jeg kommer til å bli ganske redd når jeg skal hjem fra byen i kveld...